Bjørnen, lagd av billedhugger Anne Grimdalen, ble satt opp 14. september 1939 og var en gave fra Kongsberg Sparebank.
Anne Grimdalen levde fra 1899 til 1961.

Hun ble født på fjelldalen Grimdalen i Skafså vest i Telemark. Der vokste hun opp sammen med 9 søsken og tjenestefolk i arbeid inne og ute.

Barna var ikke gamle før de måtte ta sin del av arbeidet på gården, men Anne fant stor glede i samværet med dyra, som hun gjette både hjemme og på setra.

Hennes kunstneriske utvikling begynte med rosemaling og treskjæring. Skulpturer, som hun senere skulle arbeide med, hadde hun aldri sett gjennom oppveksten.

Hun fikk etterhvert det råd å søke Tegneskolen i Oslo. Der opplevde hun å få leire mellom hendene for første gang. Dette ble en skjellsettende opplevelse, etter den dag skjønte Anne hvilken vei som var hennes.

Anne Grimdalen var dypt religiøs, ingen veier i livet ble gått uten at hun visste det var Guds vilje. Hun involverte Gud i alle sine problemer, fra de daglige ting, som at hun manglet spiker, til de store valg i livet.
Hun følte at hun ble bønnhørt og at Gud ledet henne fram.

Anne Grimdalen slet med dårlig helse, men tok likevel på seg store oppgaver.
Hun lagde mange dyreskulpturer, særlig var hun kjent for bjørnefigurene. Av store ting hun har lagd, kommer en ikke utenom utsmykningen av Oslo Rådhus.

Hun arbeidet mye i Oslo, men var nært knyttet til hjembygda og måtte dit ofte. Hun installerte seg med figurene sine i peisestuen hjemme, og fikk etterhvert også sitt eget hus og atelier på Grimdalen.
I dag er det bygd et Grimdalen - museum på gården i Skafså.

Prolog ved avdukingen av Anne Grimdalens bjørneskulptur i Klokkerbakken, 14. sept. 1939. 

De store skoger har sitt eventyr 
med elg og bjørn og ulv og andre dyr. 
Men først av alle stiger frem for minnet  
det dyr som mest har fengslet folkesinnet. 

Og det er bjørnen, skogens kongeætt,  
med ti manns styrke og med tolv manns vett.  
Hvor granen frodigst står, den er å finne,  
der har den hi og lever hos sin binne. 

Det sies, at den har sitt eget lag 
når den blir vond, da slår den harde slag. 
Og hingst og bjørn har titt holdt kamp på myra  
som der gikk frasagn om blandt alle dyra. 

Men mangen jente som i skogen kom  
med blåbærkoppen, så den vende om  
og lunte av, imens den vennlig nikket  
med Bamse Brakars gode smil i blikket. 

I Sølvverksskogen har i gammel tid  
den stått og sett på gruvemannens flid.  
Den har nok sikkert undret sig i uren  
på denne vold og storkamp mot naturen. 

Århundrer gikk og skogens skjul blev tynt  
det store angrep på den var begynt. 
Da flyttet bjørnen, vekk var jo respekten,  
men sagnet blev igjen hos bergmannsslekten. 

Hvad Kongsberg Sparebank har villet gi,  
det var en gave som var stolt og fri,  
som hadde noe eget å fortelle 
og kunde om de gamle tider melde: 

Da der var nøisomhet i livets ferd 
og sparsomhet var det som gav det verd.  
Da det å samle opp, var hver manns yrke,  
fordi han visste, at det gav ham styrke. 

Der finnes intet skogens dyr som er 
så nøisom i sitt måltid, ville bær 
som upåaktet vokser, det er saften 
som bjørnen drikker og som gir den kraften. 

De ser så ringe ut og ingen tror 
at der i dem slik veldig styrke bor . 
Men bjørnen vet det, handler klokt derefter  
og samler i sin bringe nye krefter . 

Og derfor skal den som eksempel stå  
på s t o r e krefter bygget opp av små.  
En skogens konge reist av Sparebanken  
ved hjelp av kunstneren og sparetanken. 

M. B. Landstad 

Kilder: Kari, Hans Nerhus: Eventyret Anne Grimdalen