Veien fikk navn i 1986.

Elise Sverdrup deltok i en rekke år i Røde Kors, såvel lokalt som i fylkesorganisasjon og i Norges Røde Kors sentralt. Hun var formann i Kongsberg Røde Kors i 20 år, også i årene under krigen.

Hennes hjertebarn var arbeidet med anskaffelse av sykebil og Hjelpekorpset. Hun var ellers med i komiteen som stod for byggingen av Astmahjemmet for danske barn. For sin innsats i Røde Kors var hun æresmedlem i lokalforeningen og dessuten hedret med Norsk Røde Kors' høyeste utmerkelse "Hederstegnet", samt Dansk Røde Kors' Hedersmedalje. Hun deltok i motstandsarbeidet under krigen og fikk for dette et lengre opphold på Grini. Hun var en flittig skribent i Norsk Ukeblad under navnet "Mor Hubro".

Malermester Håvaldsen hadde fått i oppdrag å male soveværelset og spisestuen hos familien Sverdrup. Han hadde knapt blitt ferdig med soveværelset da familien flyttet inn igjen. Bokhandler Sverdrup hadde vært i et møte, og kom sent hjem. Da han skulle legge seg, kom han borti den nymalte veggen slik at det ble et stygt merke. Neste dag ble fru Sverdrup fortvilet over dette merket, og da Håvaldsen kom, sa hun: "Håvaldsen, kom her skal De se hvor Sverdrup kom borti med handa i går kveld." "Nei, frue", svarte Håvaldsen, "det er jeg for gammel til. La meg heller få en kopp kaffe!"

Elise Sverdrup var et elskelig menneske. Da mannen døde, ville hun lære å kjøre bil. Etter sigende tok dette lang tid, men endelig fikk hun sertifikatet.

Hun greide å få tak i bilen hun og mannen hadde eid i forlovelsestiden. Det var en liten, blå bil med kalesje og svigermorsete. Kjøreturene svingte av og til innom fortauet og folk var på vakt når den lille, blå bilen kom kjørende.

Kilder: KOM 86, Det var før det IV, 87, Det var før det II, 111