Bartholmæus Deichmann var en dansk-norsk geistlig som levde fra 1671 - 1731.

Han ble biskop i Viborg år 1700 og i Akershus stift i 1712, en stilling han hadde fram til 1730.

Han gjorde seg sterkt gjeldende i styret av Norge, og rivaliserte med stattholder Ditlev Wibe om å være Norges mektigste mann.
Disse to begavede mennene kom til å spille en viktig rolle også for Kongsberg Sølvverk. Den 16 oktober 1723 ble det oppnevnt en kommisjon bestående av Wibe og Deichmann for å granske Sølvverkets administrasjon og økonomi. De skrev en inngående betenkning om Sølvverket og satte fram mange forslag til forbedringer.

En kongelig befaling som kom 6. desember 1723 tok de fleste forslag til følge. Befalingen innledes slik:
"Vi har med sterkt mishag erfart at det forekommer stor uorden i administrasjonen ved vårt sølvverk Kongsberg, mot våre utstedte instruksjoner og befalinger. For å undersøke og råde bot på denne uorden, som har vært i høy grad skadelig for våre interesser, har vi funnet det nødvendig å anordne en kommisjon. Skjønt slike utillatelige og uforsvarlige misbruk tvert imot våre befalinger med god grunn burde pådømmes og straffes, vil vi dog av særdeles høykongelig nåde for denne gang overse det, og gir Dem herved en gang for alle vår vilje og befaling til kjenne, som De i de følgende poster på alle måter strengt har å rette Dem etter".

En ting var å sitte i København og bestemme hva som skulle gjøres, en annen ting var hva som ble gjort i praksis. I et brev til Rentekammeret i 1727 skriver stattholder Wibe om Sølvverket: "De fleste der på stedet viser stor egenrådighet og gjør det som faller dem inn, noe som jeg med ergrelse har erfart hver gang jeg kommer dit."

En ny kommisjon ble så nedsatt i 1728, nå med biskop Deichmann og tidligere oberbergamtskriver Nicolai Køpp. Deichmann hadde tydeligvis utmanøvrert Wibe.

Et resultat av denne kommisjonens arbeid var at bergmester Ziener ble avskjediget og dømt til straks å forlate bergstaden.

Myntmester Meyer ble funnet skyldig i myntforfalskning, en forbrytelse så alvorlig at loven foreskrev dødsdom. Han ble da også dømt til døden, men fikk senere sin straff endret til å bli pisket og brennemerket for deretter å bli ført til Akershus festning for livsvarig fengsel.
Det gjorde vel ikke så stor forskjell, for Meyer døde straks etter at han kom til Akershus.
Meyer hevdet hele tiden sin uskyld, og mange følte dyp medfølelse med myntmesteren og hans skjebne. Mange mente at den strenge dom først og fremst skyldtes biskop Deichmann, som var hans personlige uvenn.

Kilder: KSH 127, Leksikon