Gaten er oppkalt etter sogneprest Andreas Bonnevie som ble født i Mandal i 1782.

Andreas Bonnevie var av fransk familie og utmerket seg med gode evner. Han ble student som 15 - åring og tok embetseksamen 22 år gammel.

Han begynte på en militær karriere som løytnant i kongens regiment, men etter få år var han i tjeneste som sogneprest i Kalunborg i Danmark. I Danmark hadde han et forhold til kammerherre von Jules frue, noe en kan si at skapte litt anstrengte forhold.
Han fikk avslag på søknaden om å få gifte seg med kvinnen, og reiste til Tunsberg, der de forhørte seg hos sognepresten i Borre. Her fikk de også avslag, presten turde ikke.

I 1815 ble Bonnevie sogneprest i Kongsberg, øvrigheten håpet vel at forholdet til den gifte kvinne skulle ta slutt når de ble plassert så langt ute i periferien. Men forholdet fortsatte og ble visst lettere akseptert på Kongsberg, for Andreas Bonnevie greide etter kort tid å bli valgt til stortingsmann for Kongsberg.

Men han levde et utsvevende liv, og fikk etter hvert problemer med forholdet til menigheten i Kongsberg. Han ble derfor bedt om å søke nytt embete og flyttet i 1825 til Øyestad ved Arendal.

Problemene rundt hans person fulgte med på lasset og det ble utnevnt en personlig kapellan som skulle støtte presten i hans gjerning. Andreas Bonnevie døde i 1833, litt over 50 år gammel.

Andreas Bonnevie skrev denne sangen om seg selv

Han fødtes i Mandal et Sted udi Nord 
Fem Lustra er henrundne siden, 
Hans Øine var brune, hans Næse var stor 
Og Munden var modsat af liden, 
Hans Syn var kun kort 
Hans Haar det var sort 
Men bliver vel graaligt før Tiden! 

Patroner og Penge han aldrig beholdt 
Kun sjelden med Fynd han studerte, 
Han frøs som en Skrædder, saasnart det var koldt 
Men Heden ham og generte, 
Han elsked sin Pligt 
Var plaget af Gigt. 
Hvorfor han og slet exercerte. 

I Landbrug han skjeldner knap Vikke fra Hamp 
Og Harve fra Tromler og Plove, 
Han spiste kun lidet, men drak som en Svamp 
Og havde Passion for at sove, 
Han lo ad en Nar 
I hvem han end var, 
Hans Vittighed faldt i det Grove. 

Af Regninger uden ærbødigst qvitteret 
Han havde en rasende Mængde, 
Sin Ragekniv holdt han bestandig forkert 
Og tidt han i Skindet sig flængte, 
Han græd og han lo 
Gik aldrig med Sko 
Og tog paa Credit, naar han trængte. 

Han elsktes af Nogle, var miskjendt af Faa, 
Han nødig var Nogen forbunden, 
Han omgikkes ens mellem Store og Smaa 
Og Ærlighed flød ham af Munden, 
Ved Lidt var han glad 
Om Intet han bad, 
Og fiks derfor Intet - i Grunden. 

Kilder: KBH2, 818